Når man ikke kan svare for seg kan det synes lurt å få samtalen til å dreie seg om noe annet. Spesielt smart er det derimot ikke, da det er et ganske gjennomskuelig eksempel på at man ikke har gode argument hva saken angår.
Et kjent eksempel er Høyres Julie Voldberg som i høst kritiserte pelsmotstandere for å ikle seg bomull. Det var øyensynelig ikke moralsk forsvarlig å bry seg om dyrevelferd før tekstilarbeidere i den tredje verden ble beskyttet av en god arbeidsmiljølov. Folket hadde ingen moral, syntes Julie.
Om hun skulle følge egen logikk burde hun derimot slutte å arbeide for å oppheve fedrekvoten her hjemme og i stedet konsentrere seg om forholdene i Darfur og Kongo, hvor noen garantert har det verre enn fedre som er pålagt å ta vare på barna sine.
En annen populær teknikk pelsforkjempere liker å ty til er å latterliggjøre og nedverdige motdebattanten, gjerne etterfulgt av en tirade med lite velformulerte og kunnskapsløse utbrudd. Ekstra bekymringsfullt er det når landets aviser har redaktører som opptrer på denne måten og dermed legger personlige føringer for hva som blir dagsorden.
Redaktøren i Øksnesavisa, HjalmarMartinussen, viste oss i går hvordan han forsøker å kneble saklig debatt, hvor sjikanerende han er mot de som sender inn innlegg til avisa og hvordan man kan benytte seg av egen maktposisjon.
http://maritemilie.com/2011/03/22/sensur-og-lite-objektivitet-i-norske-lokalaviser/
Befolkningen på brygga i Øksnes. De er tydeligvis glad i dyr. De bærer jo rundt på en sau.
Martinussen gjør som mange andre jeg har møtt i diskusjoner som omhandler pelsdyroppdrett, han går utifra at jeg aldri har satt mine ben i støvler, at jeg ikke forstår hvor egget kommer fra og at jeg er en “forståsegpåer fra Oslo”.
Nå har jeg faktisk vokst opp mellom et vann og et jorde. Jeg er fra bygda jeg også, omtrent som alle andre i Oslo. Til og med Senterpartiungdommen bor i blokk.
Her melker jeg faktisk en ku
og her har jeg høstet litt korn.
